Er musikk mindre verdt enn litteratur?

•7. januar 2013 • Legg igjen en kommentar

Dette spørsmålet stiller Bugge Wesseltoft i et debattinnlegg i Dagbladet sist fredag. Der hele resten av Norge profesjonaliseres, mener tydeligvis kulturdepartementet at det frie musikkfeltet skal bygges på frivillighet.

«Det frie musikkfeltets» viktigste eksponeringssted er utgivelser på norske plateselskap. Det er uforståelig for meg at Stenseng og kulturdepartementet i så stor grad forskjellsbehandler for eksempel norske bokforlag (svært gode støtteordninger) og norske plateselskap (med svært dårlige støtteordninger uten noe i vente). Er musikk mindre verd enn litteratur?

Les resten av Wessetofts innlegg på dagbladet.no

On the road

•13. oktober 2011 • 1 kommentar

On the Road er en ny nettdokumentarserie som som handler om livet på veien, skildret av de som kjenner det best: roadiene. Showet presenteres av Jesse Hughes fra Eagles of Death Metal og Tim Harrington fra Les Savy Fav.

Se showet her: http://www.vice.com/ontheroad/on-the-road-trailer

Det hjelper å ha venner i salen

•7. juni 2010 • 1 kommentar

I forrige uke kommenterte jeg Whitney Houstons konsert i Danmark, hvor nesten tre fjerdedeler av publikum reiste seg og gikk før konserten var ferdig. I går spilte hun i Stavanger.

Whitney leverte ikke varene i Stavanger heller, om man skal dømme etter toeren VGs anmelder ga konserten. Men det interessante er at det frammøtte publikummet tydeligvis veldig gjerne ville at hun skulle få det til. Et velvillig publikum fritar deg ikke fra kravet om levering, men det gjør jobben din veldig mye lettere.

Tenk på avdøde Olga Marie Mikalsen. Av og til får man ekstrapoeng bare for å prøve – selv om man ikke får det til. Men om det er en god strategi å bygge en karriere på…

Dagens markedsføringsleksjon: Det hjelper å ha venner i salen.

Levér eller dø

•4. juni 2010 • 1 kommentar

Whitney Houston er ute på turné igjen. Det går visst ikke så bra. Åpningskonserten hennes i Paris ble avlyst, i Tyskland ble hun buet av scenen. I Danmark begynte folk å forlate konserten hennes allerede under den første sangen følge VG. Under den første sangen!

Det verste er vel at de som gikk under det første nummeret tydeligvis ikke gikk glipp av noe. Da Whitney kom til ekstranumrene skal det i følge EkstraBladets anmelder bare ha vært igjen en fjerdedel av publikum i salen. 75 prosent av publikummet hennes gikk hjem mens hun sang! Snakk om å bomme totalt på forventningene. Montro om noen av disse menneskene noen sinne kommer til å betale for å se henne opptre igjen. Jeg setter penga mine på «nei».

Dagens markedsføringsleksjon: Do or die. Levér eller dø.

Om å ha papirene i orden…

•11. januar 2010 • 1 kommentar

Artisten Rita Eriksen går rettens vei for å få 25.000 kroner hun mener seg berettiget til for en konsert som ble avlyst, skriver Dagens Næringsliv.

Norges Cykleforbunds lokallag på Sola i Rogaland hyret inn Rita Eriksen for å opptre på en bankett til ære for distriktets OL-deltagere i etterkant av OL i 2008. Men klubben lyktes ikke å samle så mange OL-utøvere som den hadde håpet, og arrangementet måtte avlyses. Eriksen går nå til til tingretten for å få utbetalt honorar på 25.000 kroner for den avlyste konserten. Hun viser til at saken i august var oppe i Forliksrådet som ga henne fullt medhold.

Sola Cykleklubb nekter på sin side å betale honoraret i sin helhet, i følge DN fordi klubben ga Rita Eriksen beskjed om avlysningen en og en halv måned før konserten skulle funnet sted. De har tilbudt Eriksen 10.000 kroner i kompensasjon, noe hun har takket nei til.

Dette er tydeligvis det springende punktet i disputten; hvor lang tid i forveien må en arrangør gi beskjed om avlysning før det fritar arrangøren for å utbetale honorar? Er seks uker tilstrekkelig? Og er det rimelig av Eriksen å kreve fullt honorar med såpass varsel?

En ting er i alle fall klart: Du må tenke igjennom disse spørsmålene og sørge for at det kommer klart fram av kontrakten hvilke regler som gjelder i forhold til avlysning. For eksempel at «avlysning må skje minimum X uker før arrangementsdato. Avlysning etter dette medfører at avtalt honorar forfaller til betaling i sin helhet.» Eller noe sånt. Det er jeg rimelig sikker på at Rita Eriksens kontrakt innholder fra nå av, i hvert fall.

Om å leve opp til forventningene

•8. juni 2009 • 3 kommentarer

Jeg har akkurat kommet hjem etter noen dager i København. Der lærte jeg en viktig lekse om markedsføring: Om publikum har forventninger til deg bør du gjøre alt som står i din makt for å overgå dem – eller i det minste leve opp til dem.

Alle reiseartikler som omtaler København nevner Ida Davidsens restaurant, og de siste tre-fire gangene jeg har vært i byen har jeg vært og skrapt på døra hennes i Store Kongensgade. Dama har rykte på seg for å lage de flotteste smørrebrød i hele København – selve drømmestedet for folk som syns at en ekte dansk frokost er noe av det beste livet har å by på og ville velge en dansk kro framfor en fransk restaurant hver gang. Jeg er, som du sikkert forstår, blant dem.

Ida Davidsen har det med å holde stengt når jeg er i byen. Enten fordi hun har ferie (hele juli), fordi det er grunlovsdag, fordi det er søndag, fordi det er mandag, fordi klokken er etter 17, fordi det er fint vær eller hva som nå har vært grunnen til at jeg har møtt en låst dør hver gang jeg har vært innom. Så jeg har gått og drømt om Fru Davidsens smørrebrød i årevis, uten å ha fått anledningen til å smake. Når jeg nå skulle til København igjen, skulle jeg dundre meg sikre et besøk hos Fru Davidsen. Åpningstider ble undersøkt og bord ble reservert.

For å gjøre en lang historie kort: Ida leverte ikke. Opplevelsen sto på ingen måte i forhold til forventningene. Smørrebrødene hennes var fullstendig smakløse, så smakløse at jeg lurte på om det var tunga mi det var noe galt med, og regninga vi fikk servert på slutten av måltidet var så høy at vi lurte på om de hadde tatt med datoen i sluttsummen. Ikke var jeg mett da jeg gikk derfra, heller. Sjelden har jeg vært skuffet.

Skal du spise smørrebrød i København, så skal du IKKE gå til Ida Davidsen. Du skal gå til naborestauranten Amadeus – der har de nydelige smørrebrød, og til en tredjedel av prisen du må betale hos Ida Davidsen. Utvalget er kanskje ikke like stort, men de har åpent hver dag, alt smaker helt himmelsk, du blir stappmett og du har råd til å komme tilbake og gjenta lunchen, også. Hver dag, om du vil.

Hva nå dette har med markedsføring for musikere å gjøre? Enkelt: Hadde Ida Davidsen innfridd forventningene mine hadde jeg antagelig vært Davidsen-ambassadør på min hals i dag. Men siden nedturen var så stor er jeg nå det motsatte – jeg kommer til å anbefale alle jeg kjenner, inklusive deg, å styre unna Ida Davidsens restaurant for enhver pris. Jeg har blitt en anti-ambassadør. Og er det noe en markedsfører ikke vil ha, så er det kunder som er så misfornøyde at de blir anti-ambassadører.

Fallhøyden er stor for flinke folk. Har du levert et stykke arbeid som begeistrer og inspirerer og som gjør at folk anbefaler deg til alle de kjenner, så er det enda viktigere at du legger deg i selen neste gang du blir bedt om å levere. For du kan ikke hvile på laurbærene dine og henvise til hvor bra den forrige konserten din eller den forrige skiva di var. Har du skapt forventninger skal du faen meg levere i tråd med disse!

Du får mange sjanser til å begeistre, men bare en til å skuffe.

Tråkk noen på tærne!

•7. april 2009 • Legg igjen en kommentar

Eminem har skjønt det: Den beste måten å få oppmerksomhet og pressedekning på når du lanserer et nytt album er å tråkke noen skikkelig på tærne, og drite dem ut så det holder.

 
Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.